Den Asia-amerikanske jazzbevegelsen

hghgjfghjfgh

Den Asia-amerikanske jazzen begynte i USA på begynnelsen av 1900-tallet, selv om sjangeren var dominert av utøvere med asiatisk opprinnelse var den ikke utelukkende for denne gruppen. Det spesielle med sjangeren var blandingen av vestlige og asiatiske instrumenter samtidig som musikken holdt seg under datidens jazz-fane.

Asia møter Amerika møter Afrika

Yusef Lateef døde i 2013 og var best kjent som saksofonist, men han var også en av dem første til å bruke asiatiske instrumenter og jazz-skalaer. På Eastern Sounds-albumet fra 1961 brukte han foreksempel den kinesiske instrumentet xun. Ahmed Abdul-Malik er best kjent som bassist, men brakte etterhvert inn den ouden, et strengeinnstrument opprinnelig brukt i tradisjonell arabisk og tyrkisk musikk. Han brukte ouden gjennom hele 50-tallet. Albumene til Abdul-Malik var ofte inspirert av østen og i 1963 gav han ut The Eastern Moods of Ahmed Abdul-Malik som kom ut på Prestige. Med seg hadde han ofte musikere som trakterte det koreanske fløyten Daegeum, i tillegg til at han selv brukte det indiske instrumentet tanpura.

Joe Harriott (1928-1973) er en Anglo-Jamaikansk saksofonist som på 60-tallet samarbeidet med den indiske komponisten John Mayer (1930-2004). De skapte det de kalte for Indo-Jazz Fusion, hvor de inkorporerte elementer av jazz og indisk musikk, mens de disponerte et 10 mann stort ensemble.

Vestkysten kommer

På 70- og 80-tallet begynte musikere på vestkysten av USA som Gerald Oshita, Glenn Horiuchi, Anthony Brown, Jon Jang, Mark Izu og Russel Baba i tillegg til New York-artister som Fred Ho og Jason Kao Hwang å skape en form for hybridmusikk. Den inneholdt deres bånd til røttene i asia, samtidig som den reflekterte rundt deres liv som Asia-amerikanere, de blandet den også sammen med den Afro-amerikanske musikktradisjonen.

I senere tid har Anthony Browns Asian American Orchestra mottatt en Grammy-nominasjon i kategorien “Best Large Jazz Ensemble Performance”.