Blues Brothers startet som en sketsj på Saturday Night Live av komikerne Dan Aykroyd og John Belushi. Da under artistnavnene Jake Blues og Elwood Blues, de deltok som gjester på musikalske gjester i programmet. Etterhvert steg populariteten til de to musikerne og bandet fikk et liv også utenfor programmet. I 1978 gav de ut albumet "Briefcase full of Blues" og i 1980 kom The Blues Brothers ut, en helaftens spillefilm basert på karrakterene.
Blues var en av de aller første moderne populærmusikksjangerne, den var lenge forbundet med svart sørstatskultur, men har etterhvert fått fotfeste overalt, med undersjangre i alle verdens hjørner.
Den Asia-amerikanske jazzen begynte i USA på begynnelsen av 1900-tallet, selv om sjangeren var dominert av utøvere med asiatisk opprinnelse var den ikke utelukkende for denne gruppen. Det spesielle med sjangeren var blandingen av vestlige og asiatiske instrumenter samtidig som musikken holdt seg under datidens jazz-fane.
Yusef Lateef døde i 2013 og var best kjent som saksofonist, men han var også en av dem første til å bruke asiatiske instrumenter og jazz-skalaer. På Eastern Sounds-albumet fra 1961 brukte han foreksempel den kinesiske instrumentet xun. Ahmed Abdul-Malik er best kjent som bassist, men brakte etterhvert inn den ouden, et strengeinnstrument opprinnelig brukt i tradisjonell arabisk og tyrkisk musikk. Han brukte ouden gjennom hele 50-tallet. Albumene til Abdul-Malik var ofte inspirert av østen og i 1963 gav han ut The Eastern Moods of Ahmed Abdul-Malik som kom ut på Prestige. Med seg hadde han ofte musikere som trakterte det koreanske fløyten Daegeum, i tillegg til at han selv brukte det indiske instrumentet tanpura.
Joe Harriott (1928-1973) er en Anglo-Jamaikansk saksofonist som på 60-tallet samarbeidet med den indiske komponisten John Mayer (1930-2004). De skapte det de kalte for Indo-Jazz Fusion, hvor de inkorporerte elementer av jazz og indisk musikk, mens de disponerte et 10 mann stort ensemble.
På 70- og 80-tallet begynte musikere på vestkysten av USA som Gerald Oshita, Glenn Horiuchi, Anthony Brown, Jon Jang, Mark Izu og Russel Baba i tillegg til New York-artister som Fred Ho og Jason Kao Hwang å skape en form for hybridmusikk. Den inneholdt deres bånd til røttene i asia, samtidig som den reflekterte rundt deres liv som Asia-amerikanere, de blandet den også sammen med den Afro-amerikanske musikktradisjonen.
I senere tid har Anthony Browns Asian American Orchestra mottatt en Grammy-nominasjon i kategorien "Best Large Jazz Ensemble Performance".
Afrikansk blues er en sjanger som primært kommer fra Vest-Afrika. Typiske instrumenter som brukes i denne sjangeren er Ngoni, gitar, Kora, Calabash, Djembe og Balafon. Sirkelen har på mange måter blitt sluttet når musikken som hadde sitt opphav i Afrika kommer tilbake til kontinentet etter å vært innom Amerika.
Ali Ibrahim "Ali Farka" Touré var en av de største instrumentalistene fra Mali. Han har ofte blitt kreditert for å bringe den Maliske musikken sammen med den Nord-Amerikanske Bluesen. Og han er på Rolling Stones liste over de beste gitaristene gjennom tidene. Han ble født i Kanau i 1939 og ble den første afrikanske Blues-musikeren som oppnådde nasjonal og internasjonal berømmelse. Han har blitt kalt «Den afrikanske John Lee Hooker» på grunn av sitt hypnotiske gitarspill.
Boubacar Traoré er en annen singer/songwriter og gitarist fra Mali. For mange er han bedre kjent som Kar Kar, som betyr «Han som dribler for mye». Et navn han fikk som fotballspillende barn. Boubacar Traoré er autodidakt og slo igjennom allerede på 60-tallet da han fikk oppmerksomhet for sin unike blanding av amerikansk Blues, arabisk musikk og vest-afrikanske tradisjoner. Låtene hans ble svært populære og ble spilt på radioen regelmessig, men siden det ikke ble utbetalt royalties til artister på den tiden forble han svært fattig og måtte ta strøjobber for å få endene til å møtes.
Boureima "Vieux" Farka Touré er også fra Mali, men kan kategoriseres som den nye generasjon av afrikanske blues-musikere. Han ble født i Niafunke i 1981 og trosset farens ønske om at han burde bli soldat da han begynte på Institut National des Arts i Bamako. Suksessen lot ikke vente på seg, i 2006 gav han ut et selvtitulert debutalbum og i 2010 opptrådte han under åpningsseremonien til Fotball-VM.
Den japanske musikkscenen er fascinerende og ofte bisarr. Mens grupper som AKB48 har dominert lydbildet på radioen finnes det masser av talentfulle undergrunnsband man bør utforske. På samme måte som i resten av verden varierer det også her hvor aktuell og populær de ulike sjangerne er, men en sjanger viser seg å være ekstremt hardfør mot trendenes tidevannsbølger, nemlig Rockabilly.
Drømmer du om å dra over dammen for å oppleve autentisk blues? Langs Mississippi River kan du oppleve litt av hvert, men også noe av det beste innen tradisjonell amerikansk blues. Mange av de gamle elvebåtene går fortsatt og er blitt tradisjonsbærere for blues- og elvekulturen.
En elvebåt er spesialdesignet for smale og grunne farvann, og det er oftest fraktebåter som reiser på elvene nå. Elvebåter har blitt brukt i tusenvis av år, men det var først da dampbåtene kom på 1800-tallet at de virkelige store båtene vi kjenner i dag dukket opp. Disse båtene ble i tillegg til varetransport, også brukt til persontransport langs Mississippi-elven i USA, samt som flytende casinoer. Etterhvert ble persontransporten utkonkurrert av tog, mens varetransporten fortsatte. Persontransportbåtene har gjort et slags comeback i de senere årene, da mange av de gamle fartøyene har blitt restaurert og gjort om til elvecruisebåter.
Dette er godt nytt for bluesentusiaster siden en nå kan reise på cruise ned bluesens hovedårer, mens en opplever lokale bluesartister på scenen. For såkalte Blues Cruises har blitt mer og mer populære.
Fra havnen i St. Louis seiler båten Tom Sawyer ut i det som kalles Gateway Arch Riverboat Cruise. Prisen på dette er bare 22 dollar og tar deg med på Missisippi i nærområdene rundt St. Louis, en tur som begynner kl. 20.00 og ender kl. 23.00. Cruiset går mellom juni og oktober på utvalgte torsdager og er svært ettertraktede, derfor gjelder det å være proaktiv og bestille på forhånd. I 2016 spilte Skeet Rodger & the Inner City Blues Band, Soulard Blues Band, Jeremiah Johnson, Big George, Marquise Knox, Bottoms Up Blues Band og Billy Peek.
Litt lenger sør finner vi Smoky Mountain Blues Society. Sammen med Tennessee Riverboat Company arrangerer dem et månedlig cruise på Star of Knoxville. Turen som varer fra kl. 16.00 til kl. 19.00 tar med et nytt bluesband på hver tur. Prisen her er 20 dollar, men bare 16 dersom en bestiller på forhånd. Denne sommeren spilte blant annet James Armstrong Band, Stella Vees, Ori Naftaly, Southern Ave, Few Miles On, Groove Junction og Blues Sessions på båten.
Mellom St. Louis og Chicago finner vi Par-A-Dice Riverboat, i tillegg til å huse en regelmessige blueskonserter er denne båten også et casino. Casinobåtene var tidligere et vanlig syn på Missisippi, her ble det holdt pokerturneringer og en kunne spille blackjack og roulette. Det er ikke mange igjen av disse ettersom de fleste casinoene har flyttet opp på land eller inn på internett. Er du interessert i å besøke et casino på land i USA bør reise til Las Vegas og for casinoer på internett er nettcasinoer.no stedet for med info, men for den sanne Missisippi River Boat Casino-opplevelsen bør du gå ombord på Par-A-Dice Riverboat Casino.
Drar du litt lenger øst kommer du til Harrisburg, der finner båten The Pride of the Susquehanna. Susquehanna er navnet på den største elven i det østlige USA og også her finner vi en levende blueskultur. Blues-cruisene på båten er godt kjent i lokalmiljøet, i tillegg er den fantastiske grillmenyen absolutt verdt å få med seg. Billettene for 2017 er allerede i salg, uten at line-upen er offentliggjort enda, men The Pride of the Susquehanna tar stolthet i å tilby det beste innen østkyst-blues.
Living Blues
Living Blues er Amerikas eldste blues-magasin som blir utgitt regelmessig. Det ble lansert under Ann Arbor Blues Festival i 1970 og kom deretter ut fire ganger i året. I 1983 ble Living Blues solgt til Center for the Study of Southern Culture ved University of Mississippi, og bladet er opptatt av å fremheve blues som en levende Afro-Amerikansk kulturtradisjon. De er kjent for sine fotografi og dyptgående featureartikler, i siste utgave pryder Taj Mahal forsiden, i tillegg til lengre artikler om Willie Green og utdrag fra biografien om Slim Harpo.
Living Blues er i hovedsak en trykksak og nettsidene gir bare en smakebit av det som befinner seg mellom permene. Likevel har man tilgang til månedens anmeldelser og diverse kåringer.
American Blues Scene
American Blues Scene eksisterer kun på nettet, der har de til gjengjeld et hav av nyheter, anmeldelser og intervjuer. Selv om American Blues Scene ikke er like dyptpløyende som foreksempel Living Blues, er de kongen av fortløpende oppdateringer og nyheter, her finner man ut hvem som spiller hva, når og hvor. Følg dem gjerne på facebook også for daglige oppdateringer.
Blues Matters!
Blues Matters! er et britisk blues-magasin som har klart kunststykket å få anerkjennelse på andre siden av dammen. I 2007 mottok de «Keeping the Blues Alive»-prisen av Blues Foundation og kom inn i bluesens hall of fame i 2014. Selv om hovedtyngden ligger på den trykte utgaven av magasinet har de en god nyhetsseksjon med åpne artikler, konsertkalender, anmeldelser og blogger.
Det er også vel verdt å få med seg Blues Matters!-podcasten som inneholder intervjuer og musikktips fra et britisk bluesperspektiv.
Blues Music Magazine
Blues Music Magazine ser på bluesen som noe større enn dem selv, og at de har et anvsar for å spre bluesen ut til folket. Derfor gjør de alle utgavene av bladet fritt tilgjengelig 90 dager etter de kommer ut. Som medlem får man tilgang til magasinet med en gang, enten i trykket versjon eller digitalt, i tillegg til MojoWax Radio og The Blues Wire som blir publisert på nett hver søndag. The Blues Wire består av bluesnyheter fra hele verden, samt anmeldelser, festivaler og bransjenytt.
Her er også en nettbutikk med et kuratert utvalg av bøker, Cder, DVDer og bøker. Som oftest kan man også lese magasinets egen anmeldelse før man bestiller noe.
Bluesnews
Bluesnews er godt kjent for bluesfolket i Norge og tar for seg det meste som skjer her i landet. Så fungerer de også som et organ for Norsk Bluesunion, det vil si at dersom man er medlem av Norsk Bluesunion eller en av de lokale bluesforeningene får man bladet i posten. Mye av innholdet som består av anmeldelser og nyheter er også tilgjengelig på nettsiden til en hver tid. På denne bloggen liker vi å skrive om alt fra bluessjangere til kjente bluesartister, og i dag har vi kommet til legenden, the man, B.B. King. For denne mannen trenger vel egentlig ingen introduksjon — verken for blueselskere eller de som ikke er så innsatt i blues-verdenen. Dessverre mistet vi denne mannen i 2015, da han gikk bort i en alder av 89 (!) år, les videre så kan du lære om ting du kanskje ikke visste om Gudfaren for Blues.
Riley B. King ble født 16. september 1925, i Itta Bena i delstaten Mississippi, sør i USA. Her vokste han opp på en bomullsplantasje, og fra fireårsalderen hans bestemor seg av hans oppdragelse, da hans mor forlot familien. Det var da han som ungdom sang i et gospelkor i en pinsemenighet, at hans interesse for musikk oppstod. Gleden for gitarspilling oppstod da han hørte bluesmusikk på radioen for første gang, dette førte til at han kjøpte sin første gitar og ble en selvlært gitarist. På slutten av 1940-tallet flyttet han til Memphis, og fikk oppleve sin første flik av suksess der. Dette førte til at han fikk sin første platekontrakt i 1949, med et plateselskap lokalisert i Los Angeles. Et par år senere kreerte King sitt eget band; B.B. King Review.
Han fikk sin første topplisteplassering i 1952, med singelen "3 O'Clock Blues", og fra den tid ble han kjent som et av de største og viktigste bluesnavnene på 1950-tallet og senere tiår. Medfølgende denne singelen fikk han en rekke andre suksesser, og hans sanger ble verdenskjente, og var også populære her i Norge på den tiden.
På slutten av 1960-tallet prøvde King å tilfredsstille et voksende hvitt publikum, og begynte å adaptere musikkstilen til lignende bluesmusikere som Eric Clapton.
I 1988 ble han kjent for en ny generasjon med fans, da han samarbeidet med det irske bandet U2, på sangen "When love comes to town". I 2006 dro han på sin "Farewell Tour", selv om det ikke skulle bli siste gang man hørte noe fra King. Han opptrådte flere ganger i senere år, ofte med sin gode venn Eric Clapton. Hans siste opptreden var 26. mai 2013, da han spilte på New Orleans Jazz Festival. Foruten sin utrolige musikalske karriere, og æren av å bli titulert som den 6. beste gitaristen noensinne av Rolling Stones Magazine — kunne fans av King også finne han andre steder, han gjestespilte nemlig i hundrevis av filmer og TV-serier, en av den passende filmen, Blues Brothers. Når det kommer til privatliv var King gift to ganger, begge ekteskapene gikk i oppløsning, mye grunnet hans mange reisedager i året. Det ryktes at han har 15 barn. 14. mai 2015 gikk B.B. King bort i en alder av 89 år.
Tidlig liv og oppvekst
Hun spilte også inn musikk med Louis Armstrong samme året som hun hun dro på turné med Theater Owners Booking Association. Her sang hun for både svarte og hvite publikummere, noe som var ganske uvanlig og kontroversielt på den tiden. Det var lenge ryktet at Ma Rainey var lesbisk, og mange mener det var assosiasjoner til en lesbisk dragning i en del av sangtekstene hennes. Som sangen "Prove it on me" fra 1928:
They said I do it, ain't nobody caught me. Sure got to prove it on me. Went out last night with a crowd of my friends. They must've been women, cause I don't like no men.Ifølge ryktene ble Ma arrestert i 1925, etter en episode som tok plass i hennes hjem. Her hadde visstnok en rekke kvinner deltatt i orgielignende aktiviteter. Videre i sangen "Prove it on me", synger hun:
It's true I wear a collar and a tie... Talk to the gals just like any old man.Man trenger vel ikke lese mellom linjene for å forstå hva som menes her. Mange historikere sier at "Prove it on me" var en forløper til den lesbiske kulturelle bevegelsen på 1970-tallet, og denne sangen har blitt en kampsang for de som kjemper for homofile- og lesbiskes rettigheter. På slutten av 1920-tallet var musikkstilen som Ma Rainey bedrev med blitt utdatert, og hennes platekontrakt med Paramount Records ble avsluttet. Hun flyttet hjem igjen til hjembyen Columbus i Georgia, hvor hun drev ulike teatre, the Lyric the Airdrome og The Liberty Theatre. Her bodde hun til hun døde av et hjerteinfarkt i en alder av 53 år, i 1939. Foruten å ha kreert en sang som har blitt soundtracket til de som kjemper for lesbiske og homofile rettigheter ("Prove it on me"), har Ma Rainey stått igjen som en av verdenshistoriens største og første blues-sangerinner. I 1983 ble hun innlemmet i Blues Foundation's Hall of Fame, og i 1990 ble hun innlemmet i Rock and Roll Hall of Fame. I sangen "Tombstone Blues", sammenligner Bod Dylan, Ma Rainey med Beethoven, og mener de er like store artister:
Where Ma Rainey and Beethoven once unwrapped their bedroll Tuba players now rehearse around the flagpole And the National Bank at a profit sells road maps for the soul To the old folks' home and the college
I 1994, lanserte det amerikanske postvesenet et frimerke til ære for Ma. Sangen "See See Rider", som er en populær 12-taktsbluessang skrevet av Ma Rainey i 1925, inkludert i Grammy Hall of Fame. Her har du et lite utdrag fra sangteksten:
I'm so unhappy, I feel so blue. I always feel so sad. I made a mistake Right from the start. Oh, it seems so hard to part. Oh, but this letter That I will write, I hope he will remember, When he receive' it.Men hennes kanskje mest berømte sang, er sangen Bo-Weavil Blues:
Hey, bo-weavil1, don't sing them blues no more Hey, hey, bo-weavil, don't sing them blues no more Bo-weavil's here, bo-weavil's everywhere you'll go I'm a lone bo-weavil, been out a great long time I'm a lone bo-weavil, been out a great long time I'm gonna sing these blues to ease the bo-weavil's lonesome mind I don't want no man to put no sugar in my tea I don't want no man to put no sugar in my tea Some of them's so evil, I'm afraid they might poison me I went downtown and bought me a hat I brought it back home, I laid it on the shelf Looked at my bed, I'm getting tired of sleeping by myselfI denne videoen hører du en innspilling fra 1926, og Ma Raineys sang "Trust no man":
